The art of Bongo

Alle som har lest Doppler har et forhold til elgkalven Bongo. Dan han blir nødt til å gi husly i teltet etter at han dreper moren, og som etterhver viser seg å bli Dopplers beste og mest trofaste venn. Han kaller elgen Bongo etter sin far, ikke det at Dopplers far het Bongo, men likevel...

Noen får sanger på hjernen, mens jeg får elger. Jeg har aldri påstått å være normalt skrudd sammen. Den sisten tiden, mens jeg har jobbet med særemne, har omtrent alle udefinerte ting jeg ikke evnet å sette navn på i øyeblikket rett og slett blitt til en Bongo. Naturlig nok. Det samme har skjedd med de firbente som er en del av min merkelige familie.

Vel, vi googlet Bongo i går og jeg endte i krampelatter og fosterstilling på gulvet. Bongo er faktisk er dyr, en type antilope, du finner de i Kenya og tøffere saker skal du lete lenge etter!


Bildet er lånt herfra.

Særemnet og andre optimistiske tanker

Det er mandag morgen. Jeg er trøtt, jeg har vondt i halsen, jeg sitter på skolen og været er grått. De positive tingene lar liksom ikke vente på seg.

Så får vi beskjed om å starte en blogg, samt å blogge om særemnet. Og da er morgenen min liksom komplett. Det har seg nemlig sånn at selve tanken på særemnet, gir meg grøssninger og dårlig karma. Rett og slett. Det er bare sånn det er for en som ikke har hatt tid til å åpne en bok frivillig siden 8. klasse. Jeg har mest lyst til å stikke særemnet under teppet og tråkke på det, det er jo så lenge til.... Likevel lurer det seg frem, som en hybelkanin, som en masete forelder, som et virus, som pesten. Det presser seg frem, det aktiviserer hjernecellene min og jeg tror ikke jeg liker det. Nei.

Likevel vrir jeg de små grå, prøver å få kontakt med hjernebarken og tenker Erlend Loe. Jeg trenker Kurt, Doppler, og Bongo. Jeg tenker "Muleum", "Volvolastevagnar" og "L". Da er jeg kanskje inne på noe som er gjennomførbart, og det er så langt planleggingen min har kommet. Amen.