Når dialekt blir identitet

Det er ikke mange ukene siden vi avsluttet en bolk med dialektkunnskap i norsken. Det aller siste kapitlet i Spenn fortalte at vi skulle lære hvordan talemålet er delt inn i ulike dialekter, hva som skjer med de norske dialektene i dag og hvordan identitet og talespråk henger sammen. Jeg overdriver ikke når jeg sier at entusiasmen ikke akkurat var til å ta og føle på. At vi gledet oss til å komme gjennom det aller siste lærerplanmålet, det var klart, men om vi så nytteverdien av å lære om hvordan det norske talemålet var delt inn i ulike dialekter, det er jeg er jeg ikke så sikker på.

Jeg kan ta utgangspunkt i meg selv, men vet at det er mange med meg som mener at "vi forstår hverandre godt, så vi har vel ikke behov for å analysere hverandres målmerker, har vi det?". Jeg var faktisk kommer såpass langt at heller ville brukt timene til å repetere nynorsk mot den eksamenen jeg skjønte at jeg mest sannsynlig ville komme opp i. Jeg trodde ikke dette var spesielt for meg, at det hadde sammenheng med at jeg bor så "hovedsatsnært" eller snakker så standardisert som jeg gjør. Jeg trodde faktisk, helt ærlig og oppriktig at dette var felles for ganske mange uavhengig av hvor i landet man måtte komme fra, helt til jeg kom over innlegget til Virrvarr om hennes fortrengte Fredrikstadsdialekt.

Å lese Virrvarrs innlegg ga meg et mye bedre bilde av hvor mye språk og dialekt faktisk har å si for menneskers identitet og selvbilde. Både i positiv og negativ forstand faktisk. Fordi de erfaringene jeg har med dialekter har vært utelukket positive. Det var vært farfar som på bred gudbrandsdøls dialekt har fortalt meg at "det finnes ikke noe bedre sted i verden enn Skjåk", og sånn har familieselskapene foregått, nærmest som en konkurranse om å snakke bredest. Virrvarr presenterte motsetningen. En dialekt så latterliggjort at folk kvier seg for å snakke den utenfor bygrensa.

Jeg forsår at det er annerledes både for oss som snakker standardisert, og som har mer eller mindre aksepterte dialekter. Dialekter å være stolte av. Det er identitetsbyggende, mens en dialekt man skammer seg over kan virke identitetsnedbrytende. Så brutalt er det faktisk.

Så da er det kanskje ikke så dumt likevel da, at jeg knurrer høyt til den virtuelle mannen på dialekXperten at nå, etter tredje gjennomgang, er jeg fortsatt ikke sikker på om han snakker med apokope eller ikke. For språklig identitet har vel også sin plass i norskfaget. Og godt er det.


Bilde: ystenes on Flickr

En stripe sier mer enn tusen ord

Jeg rynket godt på nesen når blogging i norskfaget først ble introdusert for meg. Grunnen spør du? Vel, min oppfatning av blogging var nokså snever. I mine øyne var blogging noe 14 år gamle jenter gjorde i en håpløs oppmerksometstrang der de utleverte store deler av livene sine på nett. Resultatet er selvfølgelig totalt uintressant for de aller fleste av oss. Denne stripen illusrerer rett og slett den oppfatningen jeg hadde av blogging, gangske kort og greit:


Nå, et skoleår senere kan jeg få lov til å bite i meg meningene mine. Det var kanskje likegreit at jeg ikke ropte altfor høyt omkring meg med de slik jeg vanligvis gjør.

Ja, det finnes tydeligvis en stor del 14-årige oppmerksomhestsyke jenter der ute, men det finnes i like stor grad blogger i en hel latterlig mengde andre kategorier også. Jeg er faktisk nesten sikker på at det ikke er en ting man ikke kan blogge om, sånn i bunn og grunn. Og da virker det plutselig veldig naturlig å blogge, kanskje særlig i et fag som norsk.

Kim-stripen: Krutt Kim på MySpace

Om PC i skolen og det som hører med

Plutselig, og med veldige stormskritt nærmer skoleåret seg slutten. Det er innleveringer meg her, prøver meg der og eksamener, både muntlig og skriftlig opp, ned og i mente. På toppen av det hele er lærerne ganske spente, og litt forventningsfulle; tross alt er vi det første kullet på Sandvika vgs. som går ut av videregående med en bærbar pc som hjelpemiddel. Og det er blandede følelser omkring dette, både hos lærere og elever.

For å ta lærerne først. En skulle tro at lærerne på en skole som satse så mye på IKT i skolen som Sandvika tross alt gjør var nokså samstemte omkring pc'ens plass i undervisningen. Det er omtrent så langt fra sannheten man faktisk kan komme. Etter tre år har jeg skjønt at lærerne med litt slingringsmonn kan plasseres inn i tre båser:

1) Lærerne som har tro på ansvar for egen læring: Disse lærerne gir lov til stor sett det meste. Facebook, dataspill, musikk - alt er lov så lenge det ikke forstyrrer undervisningen eller de andre elevene og så lenge du leverer arbeidet ditt innen de fastsatte fristene. Du har tross alt ansvar for egen læring.
2) De lærerne som ikke har tro på elevenes evne til å ta ansvar i det hele tatt: I disse timene noterer vi stort sett på papir. Pc'en er lukket ned som en hovedregel og brukes kun når det gis spesiell tillatelse til det. Grunnen er enkel; lærerne har sett for mye misbruk av pc'ene.
3) Kombinasjonen av de to gruppene over: Dette er lærere som ofte ønsker å jobbe utifra prinsippet om ansvar for egen læring, men som har sett for mange eksempler på at det ikke lykkes. Disse kontrollerer det hele ved hjelp av gruppearbeid, innleveringer som skal inn til godkjenning og styrer også når pc'en kan være et hjelpemiddel. Ofte er pc'en et aktivt verktøy for disse lærerne. Det er viktig å understreke at det er mitt syn på de forskjellige lærertypene, og det er fullstendig subjektivt.

Jeg føler likevel at den første gruppen lærere har en tendens til å treffe de veldig selvstendige og skoleflinke elevene, mens resten - som faktisk er de aller fleste fort faller for fristelsene. En helt egen laptop et utmerket verktøy i skolesammenheng, men innholder også et hav av fristelser. Dessverre er det fristelsene de aller fleste faller for når det ikke blir satt noen begrensinger. For å stigmatisere litt i samme slengen når jeg snakker om denne gruppen lærere vil jeg si at de sjelden er flinke til å utnytte de resurssene som ligger i en pc, da mener jeg rent bortsett fra det mer opplagte som å notere i word og lage presentasjoner i powerpoint.

Når det kommer til gruppe nummer to er det en gruppe lærere som ofte er fan av å undervise på "gamlemåten". De får ofte med seg større deler av klassen enn den første gruppen og det er færre som faller utenfor. Likevel blir undervisningen gjerne ensformig og mange elever stiller seg stiller spørsmålstegn ved om slik type undervisning egentlig har noe å gjøre på en IKT-skole.

Etter min mening er det den siste gruppen lærere som integrerer IKT i undervisningen på best mulig måte. Om dette er en tilfeldighet, eller om det er en stadig søken etter nye måter å utvikle seg som lærere på vet jeg ikke, men det er i alle fall min opplevelse av situasjonen. I en kombinasjon mellom ansvar og frihet tar disse lærerne stadig i bruk nye type IKT baserte verktøy, både til samarbeidslæring og individuell læring, som gir dem en viss kontroll over elevenes aktivitet.

Jeg har selvfølgelig forståelse for at det er forskjell på fagene, og at enkelte fag krever spesielle måter å undervise på. Dette er heller ment som en mer generell måte å fremstille lærere på i forhold til pc-bruk slik jeg har sett det.

Når det er sagt så handler ikke pc-bruk og IKT bare om lærerne, en stor del av ansvaret ligger faktisk også på oss elever. Det handler ikke bare om de selvsagte sidene som sier at vi skal følge med i timen og levere inn arbeidet innen fristen har gått ut, men at vi har et stort moralsk ansvar i forhold til å oppgi referanser og kilder. Det er faktisk en av de forpliktelsene du ikke kan løpe unna på en skole som Sandvika, har du stjålet arbeid et annet sted på nettet så kan du være sikker på at det slår ut på plagiatkontrollen. Jeg tror faktisk det er noe av det mest positive jeg kommer til å ta med meg fra min tid på "pc-skolen Sandvika" er at det har blitt en så naturlig del av arbeidet å oppgi referanser, samt å ha et kritisk blikk rettet mot kilder generelt når jeg jobber med oppgaver.

Helt til sist vil jeg si at det å kunne samle alt arbeid i alle fag på ett sted en utrolig stor luksus. På tentamen, og eksamener med aller hjelpemidler tillat er det deilig å ha mapper der alt er strukturert og i orden. Det sparer deg for mye stress og er utent tvil en av grunnene til at jeg ikke ville byttet ut pc'en min med penn og papir, for fordeler og ulemper - de finnes overalt.

Bilde: foundphotoslj på Flick

Heia nynorsk!

Ja, vi har nynorsktentamen i morgen og jeg skal være ærlig nok til å si at jeg ikke akkurat hopper opp og ned av begeistring. Likevel har jeg vel (til en viss grad?) kommet forbi det verste sutrestadiet. Jeg har vel sett at nytteverdiene av det er heller lav. En annen faktor er jo også et dette heller ikke er riktig fora for å diskutere mitt forhold til nynorsk, eller sidemål som det heter så fint. Enten jeg liker det eller ikke så ligger det er sett oppgaver på pulten min i morgen, og da bør jeg jo faktisk prøve å være best mulig forberedt til den. Dessuten har jeg regnet meg frem til at muligheten for at jeg kommer opp i nynorsk skriftlig er ekstremt stor med min kombinasjon av programfag. Du kan si hva du vil, men ja - det er faktisk en motivasjonsfaktor.

Det nynorske språket mitt er ikke mye å rope hurra for, for å sette det hele litt på spissen er det grammatiske feil fra ende til annen og ja, det er faktisk til å sette seg i et hjørne å begynne å gråte av. Stor sett er det innholdet som redder tekstene mine. Det er ikke nok. Fra ungdomskulen husker jeg at det gikk bedre de gangene jeg kunne merke av hvert eneste verb og substantiv og slå de opp i ordboka. Ordboka var min venn. For å gjøre noe sånt på en eksamen skal man ha ekstremt godt tid, det er altså ikke en taktikk å satse på. Så hva gjør man da, for å forbedre språket?

Jeg har alltid gått gjennom gamle tekster før tentamener, og alt jeg har sett var røde streker i hytt og pine. Om det hjalp meg særlig? Nei, egentlig ikke. Så jeg begynte å lese. På nynorsk selvfølgelig. Jeg tok fatt på boka, eller er det kanskje mer nærliggende å kalle den bibelen "Saman er ein mindre aleine" av Anna Gavalda. Noen kapitler her, noen kapitler der. Man kommer seg gjennom til slutt.

Jeg har dessuten laget en liste over de vanligste feilene jeg gjør slik at jeg kan slippe å gjøre de på nytt. Og hvis det ikke går nå, så har jeg i alle fall prøvd.

Bilde: aslakr på flickr.com

Å føle seg fremmed

Når jeg googler "fremmedfølelse" på Google får jeg 3040 treff. Det er altså 3040 treff, men jeg finner ingen definisjon på hva fremmedfølelse er ved første øyekast. Heller ikke Caplex kan gi meg noe fornuftig svar på det. Hvis du ikke allerede har skjønt det handler ukens bloggoppgave om fremmedfølelse.

"Menneskene rundt deg fungerer som speil og viser hvem du er. Men hvis ingen bekrefter deg og gir deg anerkjennelse og tilhørighet, da blir du en fremmed både for deg selv og for andre. Å forebygge og få bukt med fremmedfølelse er også et samfunnsansvar. Du selv kan gjøre mye, både om du er den som føler deg fremmed - eller den som omgås personer med fremmedfølelse." Slik beskriver psykolog Judith van der Weele fremmedfølelse. Det er både viktige ord, og for mange et sårt tema. Mangel på tilhørighet over tid skaper usikre, innadvente og anspente mennesker, og kan føre til en alvorligere problematikk som paranoia og depresjon i verste fall. Man går altså inn i en identitetskrise og til slutt føles det kanskje som en umulig oppgave å vende tilbake til samfunnet og "finne seg selv". At dette oppleves som svært alvorlig er det jo ingen tvil om. Men jeg må likevel si at noe her skurrer hos meg, for dette passer liksom ikke inn i rekken oppgaver som kan knyttes til norskfaget. At særemne, Darwin, retorikk og språkhistorie hører hjemme i en norskfaglig blogg er det jo ikke tvil om, men i mine øyne høres fremmedfølelse ut som et tema som hadde passet inn i en sosiologi- eller psykologiblogg. Derfor blir jeglitt nysjerrig.

Det finnes selvfølgelig en forklaring på det også. Når jeg vender tilbake til resultatene av søket mitt på Google kan jeg se at mange av funnene drar en parallell mellom nyromantikken og fremmedfølelse. Dermed kan du kanskje gjette hvilken periode vi er inne i nå?

Nyromantikken var en litterær epoke fra 1890 - 1905. Den vokste frem som en reaksjon på realismen og naturalismen. Forfatterne beveger seg bort fra de sosiale problemene i samfunnet og over til individets melankoli. Sinnsstemninger, kjærlighet og religiøse spørsmål blir viktige stikkord i diktningen.


I følge Riksmålsforbundet var fremmedfølelse noe av det mest fremtredene i nyromantikken. Litteraturen ble stadig mer individorientert og enkeltmenneskets psyke fikk stadig større oppmerksomhet. Mange følte seg ikke hjemme i det nye moderne samfunnet som vokste frem. Kapitalisme, industrialisering, byutvikling og modernisering skapte for mange en grå og melankolsk hverdag. Dette kjenner vi særlig fra verkene til Knut Hamsun, Sigbjørn Obstfelder og Hans E. Knick. For mange står nok Obstfelders dikt "jeg ser" som selve definisjonen på fremmedfølelse i nyromantikken. Diktet lyder som følger:

Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråbe!

Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser...
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt..

Denne fremmedfølelsen er like relevant for oss som lever i dag. Sannsynligvis vil vi alle kunne ta og føle på den fra tid til annen, men forhåpentligvis vil den ikke bli et problem for majoriteten. Det er kanskje en av grunnene til at nyromantisk diktning fortsatt lever i beste velgående den dag i dag?

Bilde: Løsrivelse, Edvard Munch

Kilder:

• VGSkole
• Helsenytt om fremmedfølelse
• Riksmålsforbundet
  

Obama drar talekunst til et nytt nivå

Det er i alle fall den allemnne oppfatningen av presidentkanditat Barack Obama som taler. Om det er politisk korrekt å mene dette eller om det er harde fakta er riktignok et annet spørsmål. Ukens bloggoppgave lyder som følger: Hvilke retoriske grep er det som gjør talen "Super Tuesday Speech" så god?

I sin kronikk i Aftenposten strekker Halvord Nordberg paraleller mellom Martin Luther King og Barack Obama som talere. Nordberg påpeker særlig Obamas bruk av inclusio, gjentakelse, og patos, overbevisning gjennom følelser.

De retoriske grepene Halvord Nordberg trekker frem er høyest relevante, jeg vil likevel si at det ikke bare er de virkemidlene alene som gjør denne talen så god, det er enda mer retorikk ute og går i denne teksten. Obama benytter seg blandt annet av følgende:
Etos: En mann som Barack Obama har allerede bygget et image han vanskelig kan endre nå. Han later til å ha entusiasme som viser vilje til å gjennomføre det han lover, og et folkelig preg som velgerne kan identifisere seg med. Det er åpenbart at i denne settingen har Obama allerde publikums tillit, og det er derfor ikke nødvendig å bruke denne talen til å skape tillit.
Logos: Å spørre spørsmålet "kasnkje denne perioden kan bli annerledes?" fungerer som et logos i denne sammenhengen. Demokratenes tilhengere er samstemte om at den nåværende republikanse regjeringen fungerer for dårlig, de kjenner nemlig dagens system fra innsiden og det appelerer til deres fornuft at en endring vil være til det bedre. Ved å bruke ordet "kanskje" legger Obama noe av ansvaret over på velgerne og sier indirkete "dere må stemme på meg for at dette skal bli gjennomførbart".
Patos: I sin kronikk har Halvard Nordberg allerede nevnt dette virkemiddelet. Overbevisning gjennom følelser er en veldig viktig del av "Super Tuesday Speech". Barack Obama selger inn seg selv og sine tilhengeret som håpet til de som trenger det. Han sier blandt annet at "Vi er håpet til kvinnen som får høre at byen hennes ikke vil bli bygget opp igjen, at hun ikke kan kreve å få tilbake det livet som ble feid av gårde i en forferdelig storm". Han legger frem sin egen og andres kamp for endring, og vi ser også på tilskuerne i salen at dette er noe som rører og engasjerer. Han bygger også opp et klimaks før han avslutter med en følelsesladd avslutning.
Inventio: Bruken av inventio i talen går på litt av det samme som eksemplene over, Obama stiller spørsmål som er relevante for lytterne og som skaper gode argumenter for hans synspunkt.
Indignatio: I talen går Obama til angrep på nåværende president Bush og anklager han for det feilgrepet han mener Irak-krigen er. Dette vekker harme hos publikum og skaper dermed oppslutning om hans eget synspunkt på krigen.
Inclusio: Obamas gjentakelse av ordene "frihet" og "forandring" er et bevisst virkemiddel. Det tydeliggjør hans standpunkt ovenfør tilhørerne. Slagordet "Yes, we can" går igjen til stadighet, for å feste seg hos mengden, samt og overbevise tvilere.

Dermed kan vi se at det er mange retoriske grep som går igjen i Obamas tale. Den bevisste bruken av disse grepene og hans evne til å bruke de til riktig tid og i riktig mengde er avgjørende for hans talerevne, og vi hører at Barack Obama mesterer denne hårfine balansegangen veldig godt. Nettopp derfor er han den taleren som er på alles lepper i disse dager.

Julie blogger om språkhistore

Jeg finner meg selv stadig bloggende. Det er selvfølgelig en liten overdrivelse, for det er riktignok bare andre gang, men likevel. Det er ikke grenser for hvor mye rart som er en del av skolehverdagen min. Per nå bruker vi blogging som verktøy. Jeg tror faktisk det kan bli greit - bare hør på ordet da; blogg, bloggetiblogg. Er ikke det det morsomste ordet så vet ikke jeg!

Fra vi startet skolen i august er det språkhistorie som har preget norsktimene. Vi avsluttet temaet i dag, med en språkdebatt. Rollene var fordelt på forhånd, alt fra Asbjørnsen og Moe til Ivar Aasen. Selv skulle jeg forestille Knud Knudsen.

Knud Knudsen ble født i Tvedestrand i 1832. Knudsen var språkmann til fingerspissene. Allerede som liten begynte han å lære andre barn å lese. Han ble senere både lærer og lektor. Samtidig så han at norske barn hadde problemer med å tilegne det danske skriftspråket, fordi det var så forskjellig fra det språket de snakket til vanlig. Knudsen ville dermed, dels av pedagogiske grunner, utvikle et nytt norsk skriftspråk basert på det danske som allerede eksisterte. Å "gå gradvishetens vei, ikke bråhetens vei" var et viktig prinsipp for Knudsen, og han mente dette var måten å få med seg hele befolkningen på. Knudsen er dermed riksmålets grunnlegger, og ofte omtalt som "bokmålets far".

Det er klart at menn som Knudsen, Aasen & co skapte debatt i sin tid. For å være korrekt la de faktisk grunnlaget for en debatt som så å si har pågått siden deres tid. Debatt ble det i klasserommet vår også, nok en ny vri. Jeg synes det var en fin måte å avslutte språkhistoren på. En detbatt skaper alltid engasjement, selvom språkhistorie kanskje ikke er noe yndligstema på noene måte - idéen og gjennomføringen var god.

Særemnet og andre optimistiske tanker

Det er mandag morgen. Jeg er trøtt, jeg har vondt i halsen, jeg sitter på skolen og været er grått. De positive tingene lar liksom ikke vente på seg.

Så får vi beskjed om å starte en blogg, samt å blogge om særemnet. Og da er morgenen min liksom komplett. Det har seg nemlig sånn at selve tanken på særemnet, gir meg grøssninger og dårlig karma. Rett og slett. Det er bare sånn det er for en som ikke har hatt tid til å åpne en bok frivillig siden 8. klasse. Jeg har mest lyst til å stikke særemnet under teppet og tråkke på det, det er jo så lenge til.... Likevel lurer det seg frem, som en hybelkanin, som en masete forelder, som et virus, som pesten. Det presser seg frem, det aktiviserer hjernecellene min og jeg tror ikke jeg liker det. Nei.

Likevel vrir jeg de små grå, prøver å få kontakt med hjernebarken og tenker Erlend Loe. Jeg trenker Kurt, Doppler, og Bongo. Jeg tenker "Muleum", "Volvolastevagnar" og "L". Da er jeg kanskje inne på noe som er gjennomførbart, og det er så langt planleggingen min har kommet. Amen.