Når jeg googler "fremmedfølelse" på Google får jeg 3040 treff. Det er altså 3040 treff, men jeg finner ingen definisjon på hva fremmedfølelse er ved første øyekast. Heller ikke Caplex kan gi meg noe fornuftig svar på det. Hvis du ikke allerede har skjønt det handler ukens bloggoppgave om fremmedfølelse."Menneskene rundt deg fungerer som speil og viser hvem du er. Men hvis ingen bekrefter deg og gir deg anerkjennelse og tilhørighet, da blir du en fremmed både for deg selv og for andre. Å forebygge og få bukt med fremmedfølelse er også et samfunnsansvar. Du selv kan gjøre mye, både om du er den som føler deg fremmed - eller den som omgås personer med fremmedfølelse." Slik beskriver psykolog Judith van der Weele fremmedfølelse. Det er både viktige ord, og for mange et sårt tema. Mangel på tilhørighet over tid skaper usikre, innadvente og anspente mennesker, og kan føre til en alvorligere problematikk som paranoia og depresjon i verste fall. Man går altså inn i en identitetskrise og til slutt føles det kanskje som en umulig oppgave å vende tilbake til samfunnet og "finne seg selv". At dette oppleves som svært alvorlig er det jo ingen tvil om. Men jeg må likevel si at noe her skurrer hos meg, for dette passer liksom ikke inn i rekken oppgaver som kan knyttes til norskfaget. At særemne, Darwin, retorikk og språkhistorie hører hjemme i en norskfaglig blogg er det jo ikke tvil om, men i mine øyne høres fremmedfølelse ut som et tema som hadde passet inn i en sosiologi- eller psykologiblogg. Derfor blir jeglitt nysjerrig.
Det finnes selvfølgelig en forklaring på det også. Når jeg vender tilbake til resultatene av søket mitt på Google kan jeg se at mange av funnene drar en parallell mellom nyromantikken og fremmedfølelse. Dermed kan du kanskje gjette hvilken periode vi er inne i nå?
Nyromantikken var en litterær epoke fra 1890 - 1905. Den vokste frem som en reaksjon på realismen og naturalismen. Forfatterne beveger seg bort fra de sosiale problemene i samfunnet og over til individets melankoli. Sinnsstemninger, kjærlighet og religiøse spørsmål blir viktige stikkord i diktningen.
I følge Riksmålsforbundet var fremmedfølelse noe av det mest fremtredene i nyromantikken. Litteraturen ble stadig mer individorientert og enkeltmenneskets psyke fikk stadig større oppmerksomhet. Mange følte seg ikke hjemme i det nye moderne samfunnet som vokste frem. Kapitalisme, industrialisering, byutvikling og modernisering skapte for mange en grå og melankolsk hverdag. Dette kjenner vi særlig fra verkene til Knut Hamsun, Sigbjørn Obstfelder og Hans E. Knick. For mange står nok Obstfelders dikt "jeg ser" som selve definisjonen på fremmedfølelse i nyromantikken. Diktet lyder som følger:
Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.
Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.
En regndråbe!
Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.
Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.
De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.
Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste.
Hvor de gråblå skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser...Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt..
Denne fremmedfølelsen er like relevant for oss som lever i dag. Sannsynligvis vil vi alle kunne ta og føle på den fra tid til annen, men forhåpentligvis vil den ikke bli et problem for majoriteten. Det er kanskje en av grunnene til at nyromantisk diktning fortsatt lever i beste velgående den dag i dag?
Bilde: Løsrivelse, Edvard Munch
Kilder:
