Å føle seg fremmed

Når jeg googler "fremmedfølelse" på Google får jeg 3040 treff. Det er altså 3040 treff, men jeg finner ingen definisjon på hva fremmedfølelse er ved første øyekast. Heller ikke Caplex kan gi meg noe fornuftig svar på det. Hvis du ikke allerede har skjønt det handler ukens bloggoppgave om fremmedfølelse.

"Menneskene rundt deg fungerer som speil og viser hvem du er. Men hvis ingen bekrefter deg og gir deg anerkjennelse og tilhørighet, da blir du en fremmed både for deg selv og for andre. Å forebygge og få bukt med fremmedfølelse er også et samfunnsansvar. Du selv kan gjøre mye, både om du er den som føler deg fremmed - eller den som omgås personer med fremmedfølelse." Slik beskriver psykolog Judith van der Weele fremmedfølelse. Det er både viktige ord, og for mange et sårt tema. Mangel på tilhørighet over tid skaper usikre, innadvente og anspente mennesker, og kan føre til en alvorligere problematikk som paranoia og depresjon i verste fall. Man går altså inn i en identitetskrise og til slutt føles det kanskje som en umulig oppgave å vende tilbake til samfunnet og "finne seg selv". At dette oppleves som svært alvorlig er det jo ingen tvil om. Men jeg må likevel si at noe her skurrer hos meg, for dette passer liksom ikke inn i rekken oppgaver som kan knyttes til norskfaget. At særemne, Darwin, retorikk og språkhistorie hører hjemme i en norskfaglig blogg er det jo ikke tvil om, men i mine øyne høres fremmedfølelse ut som et tema som hadde passet inn i en sosiologi- eller psykologiblogg. Derfor blir jeglitt nysjerrig.

Det finnes selvfølgelig en forklaring på det også. Når jeg vender tilbake til resultatene av søket mitt på Google kan jeg se at mange av funnene drar en parallell mellom nyromantikken og fremmedfølelse. Dermed kan du kanskje gjette hvilken periode vi er inne i nå?

Nyromantikken var en litterær epoke fra 1890 - 1905. Den vokste frem som en reaksjon på realismen og naturalismen. Forfatterne beveger seg bort fra de sosiale problemene i samfunnet og over til individets melankoli. Sinnsstemninger, kjærlighet og religiøse spørsmål blir viktige stikkord i diktningen.


I følge Riksmålsforbundet var fremmedfølelse noe av det mest fremtredene i nyromantikken. Litteraturen ble stadig mer individorientert og enkeltmenneskets psyke fikk stadig større oppmerksomhet. Mange følte seg ikke hjemme i det nye moderne samfunnet som vokste frem. Kapitalisme, industrialisering, byutvikling og modernisering skapte for mange en grå og melankolsk hverdag. Dette kjenner vi særlig fra verkene til Knut Hamsun, Sigbjørn Obstfelder og Hans E. Knick. For mange står nok Obstfelders dikt "jeg ser" som selve definisjonen på fremmedfølelse i nyromantikken. Diktet lyder som følger:

Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråbe!

Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser...
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt..

Denne fremmedfølelsen er like relevant for oss som lever i dag. Sannsynligvis vil vi alle kunne ta og føle på den fra tid til annen, men forhåpentligvis vil den ikke bli et problem for majoriteten. Det er kanskje en av grunnene til at nyromantisk diktning fortsatt lever i beste velgående den dag i dag?

Bilde: Løsrivelse, Edvard Munch

Kilder:

• VGSkole
• Helsenytt om fremmedfølelse
• Riksmålsforbundet
  

Tankefulle Darwin og hans teorier

Blandt de mest berømte vitenskapsmennene finner vi mannen bak evolusjonsteorien, Charles Darwin. Ukens bloggoppgave vil gjerne ha svar på hvaslags betydning han har hatt for historien og hva han mente med begrepene individuell variabilitet, naturlig utvalg og kampen for tilværelsen. Så jeg svarer:

I 1859 skrev Charles Darwin (1809-1882) boken som skulle vise seg å bli den viktigste skrevet i løpet av hele 1800-tallet, nemlig Artenes Opprinnelse (The Origin of Species). Boka var forklaringen på hvordan artene hadde utviklet seg gjennom det samme opphavet, gjennom kampen for tilværelsen. Dette baserte på et naturlig utvalg der de sterkeste, mest veltilpassede overlever. Dette var helt klart kontroversielt på Darwins tid, og brøt fullstendig med kirkens forklaringer på tilblivelsen. Det faktum at Darwin møtte mye støtte fra andre vitenskapsmenn gjorde at kirken mistet mye makt rundt emnet naturvitenskap, og folk begynte å tolke bibelen og sin tro mer billedlig. Dette er med andre ord selve grunnsteinen for det vi vet om evolusjonen i dag og det sier seg selv at det har hatt enorm betydning for hva vi vet i dag.

Likevel har den hatt andre og ikke fullt så hyggelige virkninger også. Troen på de sterkes rett til å overleve har vært medvirkende til det vi kaller sosialdarwinismen som rettferdiggjør blandt annet rase skille og kjønnsdiskriminering ved hjelp av de sterkestes rett. Vi vet for eksempel at sosialdarwinisme var et kjennetegn ved nazismen. Det var selvfølgelig ikke Darwins intensjon da han stadfestet teorien, og det er ikke første gang teorier fra kjente vitenskapsmenn og filosofer"misbrukes" på denne måten. Darwin vil nok først og fremst bli husket for sin teori, som vi skal se litt nærmere på her.

Med begrepet individuell variabilitet sikter Darwin til variasjoner innenfor en art. Dermed var det større sjanse for at noen av de skulle overleve og det bringer oss over på det han kaller naturlig utvalg. Det naturlige utvalget vil si at de best tilpassede avkomene var de som kom til å overleve og produsere nye avkom. Det var altså de sterkestes gener som ville videreføres, fordi de svakeste ville dø ut og det er det Darwin kalte kampen for tilværelsen - de sterkeste, eller mest veltilpassede overlever. The survival of the fittest.

Så der har vi Charles Darwin - kort fortalt.


Kilder:
Spenn vg3, side 22, 296 og 297
Artenes opprinnelse - wikipedia

Bilde: CATR på Flicker.com

Obama drar talekunst til et nytt nivå

Det er i alle fall den allemnne oppfatningen av presidentkanditat Barack Obama som taler. Om det er politisk korrekt å mene dette eller om det er harde fakta er riktignok et annet spørsmål. Ukens bloggoppgave lyder som følger: Hvilke retoriske grep er det som gjør talen "Super Tuesday Speech" så god?

I sin kronikk i Aftenposten strekker Halvord Nordberg paraleller mellom Martin Luther King og Barack Obama som talere. Nordberg påpeker særlig Obamas bruk av inclusio, gjentakelse, og patos, overbevisning gjennom følelser.

De retoriske grepene Halvord Nordberg trekker frem er høyest relevante, jeg vil likevel si at det ikke bare er de virkemidlene alene som gjør denne talen så god, det er enda mer retorikk ute og går i denne teksten. Obama benytter seg blandt annet av følgende:
Etos: En mann som Barack Obama har allerede bygget et image han vanskelig kan endre nå. Han later til å ha entusiasme som viser vilje til å gjennomføre det han lover, og et folkelig preg som velgerne kan identifisere seg med. Det er åpenbart at i denne settingen har Obama allerde publikums tillit, og det er derfor ikke nødvendig å bruke denne talen til å skape tillit.
Logos: Å spørre spørsmålet "kasnkje denne perioden kan bli annerledes?" fungerer som et logos i denne sammenhengen. Demokratenes tilhengere er samstemte om at den nåværende republikanse regjeringen fungerer for dårlig, de kjenner nemlig dagens system fra innsiden og det appelerer til deres fornuft at en endring vil være til det bedre. Ved å bruke ordet "kanskje" legger Obama noe av ansvaret over på velgerne og sier indirkete "dere må stemme på meg for at dette skal bli gjennomførbart".
Patos: I sin kronikk har Halvard Nordberg allerede nevnt dette virkemiddelet. Overbevisning gjennom følelser er en veldig viktig del av "Super Tuesday Speech". Barack Obama selger inn seg selv og sine tilhengeret som håpet til de som trenger det. Han sier blandt annet at "Vi er håpet til kvinnen som får høre at byen hennes ikke vil bli bygget opp igjen, at hun ikke kan kreve å få tilbake det livet som ble feid av gårde i en forferdelig storm". Han legger frem sin egen og andres kamp for endring, og vi ser også på tilskuerne i salen at dette er noe som rører og engasjerer. Han bygger også opp et klimaks før han avslutter med en følelsesladd avslutning.
Inventio: Bruken av inventio i talen går på litt av det samme som eksemplene over, Obama stiller spørsmål som er relevante for lytterne og som skaper gode argumenter for hans synspunkt.
Indignatio: I talen går Obama til angrep på nåværende president Bush og anklager han for det feilgrepet han mener Irak-krigen er. Dette vekker harme hos publikum og skaper dermed oppslutning om hans eget synspunkt på krigen.
Inclusio: Obamas gjentakelse av ordene "frihet" og "forandring" er et bevisst virkemiddel. Det tydeliggjør hans standpunkt ovenfør tilhørerne. Slagordet "Yes, we can" går igjen til stadighet, for å feste seg hos mengden, samt og overbevise tvilere.

Dermed kan vi se at det er mange retoriske grep som går igjen i Obamas tale. Den bevisste bruken av disse grepene og hans evne til å bruke de til riktig tid og i riktig mengde er avgjørende for hans talerevne, og vi hører at Barack Obama mesterer denne hårfine balansegangen veldig godt. Nettopp derfor er han den taleren som er på alles lepper i disse dager.

Julie blogger om språkhistore

Jeg finner meg selv stadig bloggende. Det er selvfølgelig en liten overdrivelse, for det er riktignok bare andre gang, men likevel. Det er ikke grenser for hvor mye rart som er en del av skolehverdagen min. Per nå bruker vi blogging som verktøy. Jeg tror faktisk det kan bli greit - bare hør på ordet da; blogg, bloggetiblogg. Er ikke det det morsomste ordet så vet ikke jeg!

Fra vi startet skolen i august er det språkhistorie som har preget norsktimene. Vi avsluttet temaet i dag, med en språkdebatt. Rollene var fordelt på forhånd, alt fra Asbjørnsen og Moe til Ivar Aasen. Selv skulle jeg forestille Knud Knudsen.

Knud Knudsen ble født i Tvedestrand i 1832. Knudsen var språkmann til fingerspissene. Allerede som liten begynte han å lære andre barn å lese. Han ble senere både lærer og lektor. Samtidig så han at norske barn hadde problemer med å tilegne det danske skriftspråket, fordi det var så forskjellig fra det språket de snakket til vanlig. Knudsen ville dermed, dels av pedagogiske grunner, utvikle et nytt norsk skriftspråk basert på det danske som allerede eksisterte. Å "gå gradvishetens vei, ikke bråhetens vei" var et viktig prinsipp for Knudsen, og han mente dette var måten å få med seg hele befolkningen på. Knudsen er dermed riksmålets grunnlegger, og ofte omtalt som "bokmålets far".

Det er klart at menn som Knudsen, Aasen & co skapte debatt i sin tid. For å være korrekt la de faktisk grunnlaget for en debatt som så å si har pågått siden deres tid. Debatt ble det i klasserommet vår også, nok en ny vri. Jeg synes det var en fin måte å avslutte språkhistoren på. En detbatt skaper alltid engasjement, selvom språkhistorie kanskje ikke er noe yndligstema på noene måte - idéen og gjennomføringen var god.

Særemnet og andre optimistiske tanker

Det er mandag morgen. Jeg er trøtt, jeg har vondt i halsen, jeg sitter på skolen og været er grått. De positive tingene lar liksom ikke vente på seg.

Så får vi beskjed om å starte en blogg, samt å blogge om særemnet. Og da er morgenen min liksom komplett. Det har seg nemlig sånn at selve tanken på særemnet, gir meg grøssninger og dårlig karma. Rett og slett. Det er bare sånn det er for en som ikke har hatt tid til å åpne en bok frivillig siden 8. klasse. Jeg har mest lyst til å stikke særemnet under teppet og tråkke på det, det er jo så lenge til.... Likevel lurer det seg frem, som en hybelkanin, som en masete forelder, som et virus, som pesten. Det presser seg frem, det aktiviserer hjernecellene min og jeg tror ikke jeg liker det. Nei.

Likevel vrir jeg de små grå, prøver å få kontakt med hjernebarken og tenker Erlend Loe. Jeg trenker Kurt, Doppler, og Bongo. Jeg tenker "Muleum", "Volvolastevagnar" og "L". Da er jeg kanskje inne på noe som er gjennomførbart, og det er så langt planleggingen min har kommet. Amen.