I sin kronikk i Aftenposten strekker Halvord Nordberg paraleller mellom Martin Luther King og Barack Obama som talere. Nordberg påpeker særlig Obamas bruk av inclusio, gjentakelse, og patos, overbevisning gjennom følelser.
De retoriske grepene Halvord Nordberg trekker frem er høyest relevante, jeg vil likevel si at det ikke bare er de virkemidlene alene som gjør denne talen så god, det er enda mer retorikk ute og går i denne teksten. Obama benytter seg blandt annet av følgende:
Etos: En mann som Barack Obama har allerede bygget et image han vanskelig kan endre nå. Han later til å ha entusiasme som viser vilje til å gjennomføre det han lover, og et folkelig preg som velgerne kan identifisere seg med. Det er åpenbart at i denne settingen har Obama allerde publikums tillit, og det er derfor ikke nødvendig å bruke denne talen til å skape tillit.
Logos: Å spørre spørsmålet "kasnkje denne perioden kan bli annerledes?" fungerer som et logos i denne sammenhengen. Demokratenes tilhengere er samstemte om at den nåværende republikanse regjeringen fungerer for dårlig, de kjenner nemlig dagens system fra innsiden og det appelerer til deres fornuft at en endring vil være til det bedre. Ved å bruke ordet "kanskje" legger Obama noe av ansvaret over på velgerne og sier indirkete "dere må stemme på meg for at dette skal bli gjennomførbart".
Patos: I sin kronikk har Halvard Nordberg allerede nevnt dette virkemiddelet. Overbevisning gjennom følelser er en veldig viktig del av "Super Tuesday Speech". Barack Obama selger inn seg selv og sine tilhengeret som håpet til de som trenger det. Han sier blandt annet at "Vi er håpet til kvinnen som får høre at byen hennes ikke vil bli bygget opp igjen, at hun ikke kan kreve å få tilbake det livet som ble feid av gårde i en forferdelig storm". Han legger frem sin egen og andres kamp for endring, og vi ser også på tilskuerne i salen at dette er noe som rører og engasjerer. Han bygger også opp et klimaks før han avslutter med en følelsesladd avslutning.
Inventio: Bruken av inventio i talen går på litt av det samme som eksemplene over, Obama stiller spørsmål som er relevante for lytterne og som skaper gode argumenter for hans synspunkt.
Indignatio: I talen går Obama til angrep på nåværende president Bush og anklager han for det feilgrepet han mener Irak-krigen er. Dette vekker harme hos publikum og skaper dermed oppslutning om hans eget synspunkt på krigen.
Inclusio: Obamas gjentakelse av ordene "frihet" og "forandring" er et bevisst virkemiddel. Det tydeliggjør hans standpunkt ovenfør tilhørerne. Slagordet "Yes, we can" går igjen til stadighet, for å feste seg hos mengden, samt og overbevise tvilere.
Dermed kan vi se at det er mange retoriske grep som går igjen i Obamas tale. Den bevisste bruken av disse grepene og hans evne til å bruke de til riktig tid og i riktig mengde er avgjørende for hans talerevne, og vi hører at Barack Obama mesterer denne hårfine balansegangen veldig godt. Nettopp derfor er han den taleren som er på alles lepper i disse dager.
