Det er rart hvordan sammenlikning av dikt på en triviell og merkelig måte blir en del av hverdagen din når du går på skolen. Sånn er det nå engang, og det er også grunnen til at jeg skal sammenlikne de to diktene Jeg er det dikt av Inger Hagerup og Dette lille diktet smisker av Gro Dahle.
Det første som slår meg ved siste to diktene er selve oppbygningen av diktene. Inger Hagerups jeg er det dikt er bygget opp med seks strofer som hver inneholder to verselinjer, Gro Dahles dikt Dette lille diktet smisker derimot er ene eneste lang strofe bestående av tjuefire verselinjer. Mens Hagerup har tatt i bruk enderim (Jeg er den ubetrådte sti, og tonen uten melodi) har Dahle benyttet seg av gjentakelser (og sier elskede, og snakker om lepper). Fellestrekket ved de to diktene er at begge er metadikt, altså dikt om dikterkunst eller det å dikte.
Hvis vi skal gå over til det mer tematiske vil jeg si at det også der er en klar forskjell. I Hagerups dikt ligger det er sår ensomhetsfølelse (Jeg er det dikt som ingen skrev), mens I Dahles dikt vil jeg si at kjærlighet og skyldfølelse er mer sentrale temaer. Veldig vesentlig for Dahles dikt er selfølgelig den bevisste billedbruken - hun har gitt selve diktet menneskelige trekk for å fremheve skyldfølelse eller smiske-poenget.
Forskjellene ved disse to diktene viser tidelig at det finnes mange måter å ta i bruk lyrikk på, og at hver dikter gjerne finner sin stil. Et annet viktig poeng er at disse diktene er skrevet i henholdsvis 1939 og 2008 og det har antakligvis også sitt å si.
Bilde: brijan på Flickr.com
