Jeg kan ta utgangspunkt i meg selv, men vet at det er mange med meg som mener at "vi forstår hverandre godt, så vi har vel ikke behov for å analysere hverandres målmerker, har vi det?". Jeg var faktisk kommer såpass langt at heller ville brukt timene til å repetere nynorsk mot den eksamenen jeg skjønte at jeg mest sannsynlig ville komme opp i. Jeg trodde ikke dette var spesielt for meg, at det hadde sammenheng med at jeg bor så "hovedsatsnært" eller snakker så standardisert som jeg gjør. Jeg trodde faktisk, helt ærlig og oppriktig at dette var felles for ganske mange uavhengig av hvor i landet man måtte komme fra, helt til jeg kom over innlegget til Virrvarr om hennes fortrengte Fredrikstadsdialekt.
Å lese Virrvarrs innlegg ga meg et mye bedre bilde av hvor mye språk og dialekt faktisk har å si for menneskers identitet og selvbilde. Både i positiv og negativ forstand faktisk. Fordi de erfaringene jeg har med dialekter har vært utelukket positive. Det var vært farfar som på bred gudbrandsdøls dialekt har fortalt meg at "det finnes ikke noe bedre sted i verden enn Skjåk", og sånn har familieselskapene foregått, nærmest som en konkurranse om å snakke bredest. Virrvarr presenterte motsetningen. En dialekt så latterliggjort at folk kvier seg for å snakke den utenfor bygrensa.
Jeg forsår at det er annerledes både for oss som snakker standardisert, og som har mer eller mindre aksepterte dialekter. Dialekter å være stolte av. Det er identitetsbyggende, mens en dialekt man skammer seg over kan virke identitetsnedbrytende. Så brutalt er det faktisk.
Så da er det kanskje ikke så dumt likevel da, at jeg knurrer høyt til den virtuelle mannen på dialekXperten at nå, etter tredje gjennomgang, er jeg fortsatt ikke sikker på om han snakker med apokope eller ikke. For språklig identitet har vel også sin plass i norskfaget. Og godt er det.
Bilde: ystenes on Flickr
