Når dialekt blir identitet

Det er ikke mange ukene siden vi avsluttet en bolk med dialektkunnskap i norsken. Det aller siste kapitlet i Spenn fortalte at vi skulle lære hvordan talemålet er delt inn i ulike dialekter, hva som skjer med de norske dialektene i dag og hvordan identitet og talespråk henger sammen. Jeg overdriver ikke når jeg sier at entusiasmen ikke akkurat var til å ta og føle på. At vi gledet oss til å komme gjennom det aller siste lærerplanmålet, det var klart, men om vi så nytteverdien av å lære om hvordan det norske talemålet var delt inn i ulike dialekter, det er jeg er jeg ikke så sikker på.

Jeg kan ta utgangspunkt i meg selv, men vet at det er mange med meg som mener at "vi forstår hverandre godt, så vi har vel ikke behov for å analysere hverandres målmerker, har vi det?". Jeg var faktisk kommer såpass langt at heller ville brukt timene til å repetere nynorsk mot den eksamenen jeg skjønte at jeg mest sannsynlig ville komme opp i. Jeg trodde ikke dette var spesielt for meg, at det hadde sammenheng med at jeg bor så "hovedsatsnært" eller snakker så standardisert som jeg gjør. Jeg trodde faktisk, helt ærlig og oppriktig at dette var felles for ganske mange uavhengig av hvor i landet man måtte komme fra, helt til jeg kom over innlegget til Virrvarr om hennes fortrengte Fredrikstadsdialekt.

Å lese Virrvarrs innlegg ga meg et mye bedre bilde av hvor mye språk og dialekt faktisk har å si for menneskers identitet og selvbilde. Både i positiv og negativ forstand faktisk. Fordi de erfaringene jeg har med dialekter har vært utelukket positive. Det var vært farfar som på bred gudbrandsdøls dialekt har fortalt meg at "det finnes ikke noe bedre sted i verden enn Skjåk", og sånn har familieselskapene foregått, nærmest som en konkurranse om å snakke bredest. Virrvarr presenterte motsetningen. En dialekt så latterliggjort at folk kvier seg for å snakke den utenfor bygrensa.

Jeg forsår at det er annerledes både for oss som snakker standardisert, og som har mer eller mindre aksepterte dialekter. Dialekter å være stolte av. Det er identitetsbyggende, mens en dialekt man skammer seg over kan virke identitetsnedbrytende. Så brutalt er det faktisk.

Så da er det kanskje ikke så dumt likevel da, at jeg knurrer høyt til den virtuelle mannen på dialekXperten at nå, etter tredje gjennomgang, er jeg fortsatt ikke sikker på om han snakker med apokope eller ikke. For språklig identitet har vel også sin plass i norskfaget. Og godt er det.


Bilde: ystenes on Flickr

En stripe sier mer enn tusen ord

Jeg rynket godt på nesen når blogging i norskfaget først ble introdusert for meg. Grunnen spør du? Vel, min oppfatning av blogging var nokså snever. I mine øyne var blogging noe 14 år gamle jenter gjorde i en håpløs oppmerksometstrang der de utleverte store deler av livene sine på nett. Resultatet er selvfølgelig totalt uintressant for de aller fleste av oss. Denne stripen illusrerer rett og slett den oppfatningen jeg hadde av blogging, gangske kort og greit:


Nå, et skoleår senere kan jeg få lov til å bite i meg meningene mine. Det var kanskje likegreit at jeg ikke ropte altfor høyt omkring meg med de slik jeg vanligvis gjør.

Ja, det finnes tydeligvis en stor del 14-årige oppmerksomhestsyke jenter der ute, men det finnes i like stor grad blogger i en hel latterlig mengde andre kategorier også. Jeg er faktisk nesten sikker på at det ikke er en ting man ikke kan blogge om, sånn i bunn og grunn. Og da virker det plutselig veldig naturlig å blogge, kanskje særlig i et fag som norsk.

Kim-stripen: Krutt Kim på MySpace

Om PC i skolen og det som hører med

Plutselig, og med veldige stormskritt nærmer skoleåret seg slutten. Det er innleveringer meg her, prøver meg der og eksamener, både muntlig og skriftlig opp, ned og i mente. På toppen av det hele er lærerne ganske spente, og litt forventningsfulle; tross alt er vi det første kullet på Sandvika vgs. som går ut av videregående med en bærbar pc som hjelpemiddel. Og det er blandede følelser omkring dette, både hos lærere og elever.

For å ta lærerne først. En skulle tro at lærerne på en skole som satse så mye på IKT i skolen som Sandvika tross alt gjør var nokså samstemte omkring pc'ens plass i undervisningen. Det er omtrent så langt fra sannheten man faktisk kan komme. Etter tre år har jeg skjønt at lærerne med litt slingringsmonn kan plasseres inn i tre båser:

1) Lærerne som har tro på ansvar for egen læring: Disse lærerne gir lov til stor sett det meste. Facebook, dataspill, musikk - alt er lov så lenge det ikke forstyrrer undervisningen eller de andre elevene og så lenge du leverer arbeidet ditt innen de fastsatte fristene. Du har tross alt ansvar for egen læring.
2) De lærerne som ikke har tro på elevenes evne til å ta ansvar i det hele tatt: I disse timene noterer vi stort sett på papir. Pc'en er lukket ned som en hovedregel og brukes kun når det gis spesiell tillatelse til det. Grunnen er enkel; lærerne har sett for mye misbruk av pc'ene.
3) Kombinasjonen av de to gruppene over: Dette er lærere som ofte ønsker å jobbe utifra prinsippet om ansvar for egen læring, men som har sett for mange eksempler på at det ikke lykkes. Disse kontrollerer det hele ved hjelp av gruppearbeid, innleveringer som skal inn til godkjenning og styrer også når pc'en kan være et hjelpemiddel. Ofte er pc'en et aktivt verktøy for disse lærerne. Det er viktig å understreke at det er mitt syn på de forskjellige lærertypene, og det er fullstendig subjektivt.

Jeg føler likevel at den første gruppen lærere har en tendens til å treffe de veldig selvstendige og skoleflinke elevene, mens resten - som faktisk er de aller fleste fort faller for fristelsene. En helt egen laptop et utmerket verktøy i skolesammenheng, men innholder også et hav av fristelser. Dessverre er det fristelsene de aller fleste faller for når det ikke blir satt noen begrensinger. For å stigmatisere litt i samme slengen når jeg snakker om denne gruppen lærere vil jeg si at de sjelden er flinke til å utnytte de resurssene som ligger i en pc, da mener jeg rent bortsett fra det mer opplagte som å notere i word og lage presentasjoner i powerpoint.

Når det kommer til gruppe nummer to er det en gruppe lærere som ofte er fan av å undervise på "gamlemåten". De får ofte med seg større deler av klassen enn den første gruppen og det er færre som faller utenfor. Likevel blir undervisningen gjerne ensformig og mange elever stiller seg stiller spørsmålstegn ved om slik type undervisning egentlig har noe å gjøre på en IKT-skole.

Etter min mening er det den siste gruppen lærere som integrerer IKT i undervisningen på best mulig måte. Om dette er en tilfeldighet, eller om det er en stadig søken etter nye måter å utvikle seg som lærere på vet jeg ikke, men det er i alle fall min opplevelse av situasjonen. I en kombinasjon mellom ansvar og frihet tar disse lærerne stadig i bruk nye type IKT baserte verktøy, både til samarbeidslæring og individuell læring, som gir dem en viss kontroll over elevenes aktivitet.

Jeg har selvfølgelig forståelse for at det er forskjell på fagene, og at enkelte fag krever spesielle måter å undervise på. Dette er heller ment som en mer generell måte å fremstille lærere på i forhold til pc-bruk slik jeg har sett det.

Når det er sagt så handler ikke pc-bruk og IKT bare om lærerne, en stor del av ansvaret ligger faktisk også på oss elever. Det handler ikke bare om de selvsagte sidene som sier at vi skal følge med i timen og levere inn arbeidet innen fristen har gått ut, men at vi har et stort moralsk ansvar i forhold til å oppgi referanser og kilder. Det er faktisk en av de forpliktelsene du ikke kan løpe unna på en skole som Sandvika, har du stjålet arbeid et annet sted på nettet så kan du være sikker på at det slår ut på plagiatkontrollen. Jeg tror faktisk det er noe av det mest positive jeg kommer til å ta med meg fra min tid på "pc-skolen Sandvika" er at det har blitt en så naturlig del av arbeidet å oppgi referanser, samt å ha et kritisk blikk rettet mot kilder generelt når jeg jobber med oppgaver.

Helt til sist vil jeg si at det å kunne samle alt arbeid i alle fag på ett sted en utrolig stor luksus. På tentamen, og eksamener med aller hjelpemidler tillat er det deilig å ha mapper der alt er strukturert og i orden. Det sparer deg for mye stress og er utent tvil en av grunnene til at jeg ikke ville byttet ut pc'en min med penn og papir, for fordeler og ulemper - de finnes overalt.

Bilde: foundphotoslj på Flick

Heia nynorsk!

Ja, vi har nynorsktentamen i morgen og jeg skal være ærlig nok til å si at jeg ikke akkurat hopper opp og ned av begeistring. Likevel har jeg vel (til en viss grad?) kommet forbi det verste sutrestadiet. Jeg har vel sett at nytteverdiene av det er heller lav. En annen faktor er jo også et dette heller ikke er riktig fora for å diskutere mitt forhold til nynorsk, eller sidemål som det heter så fint. Enten jeg liker det eller ikke så ligger det er sett oppgaver på pulten min i morgen, og da bør jeg jo faktisk prøve å være best mulig forberedt til den. Dessuten har jeg regnet meg frem til at muligheten for at jeg kommer opp i nynorsk skriftlig er ekstremt stor med min kombinasjon av programfag. Du kan si hva du vil, men ja - det er faktisk en motivasjonsfaktor.

Det nynorske språket mitt er ikke mye å rope hurra for, for å sette det hele litt på spissen er det grammatiske feil fra ende til annen og ja, det er faktisk til å sette seg i et hjørne å begynne å gråte av. Stor sett er det innholdet som redder tekstene mine. Det er ikke nok. Fra ungdomskulen husker jeg at det gikk bedre de gangene jeg kunne merke av hvert eneste verb og substantiv og slå de opp i ordboka. Ordboka var min venn. For å gjøre noe sånt på en eksamen skal man ha ekstremt godt tid, det er altså ikke en taktikk å satse på. Så hva gjør man da, for å forbedre språket?

Jeg har alltid gått gjennom gamle tekster før tentamener, og alt jeg har sett var røde streker i hytt og pine. Om det hjalp meg særlig? Nei, egentlig ikke. Så jeg begynte å lese. På nynorsk selvfølgelig. Jeg tok fatt på boka, eller er det kanskje mer nærliggende å kalle den bibelen "Saman er ein mindre aleine" av Anna Gavalda. Noen kapitler her, noen kapitler der. Man kommer seg gjennom til slutt.

Jeg har dessuten laget en liste over de vanligste feilene jeg gjør slik at jeg kan slippe å gjøre de på nytt. Og hvis det ikke går nå, så har jeg i alle fall prøvd.

Bilde: aslakr på flickr.com

Alt det man sammenlikner

Det er rart hvordan sammenlikning av dikt på en triviell og merkelig måte blir en del av hverdagen din når du går på skolen. Sånn er det nå engang, og det er også grunnen til at jeg skal sammenlikne de to diktene Jeg er det dikt av Inger Hagerup og Dette lille diktet smisker av Gro Dahle.

Det første som slår meg ved siste to diktene er selve oppbygningen av diktene. Inger Hagerups jeg er det dikt er bygget opp med seks strofer som hver inneholder to verselinjer, Gro Dahles dikt Dette lille diktet smisker derimot er ene eneste lang strofe bestående av tjuefire verselinjer. Mens Hagerup har tatt i bruk enderim (Jeg er den ubetrådte sti, og tonen uten melodi) har Dahle benyttet seg av gjentakelser (og sier elskede, og snakker om lepper). Fellestrekket ved de to diktene er at begge er metadikt, altså dikt om dikterkunst eller det å dikte.

Hvis vi skal gå over til det mer tematiske vil jeg si at det også der er en klar forskjell. I Hagerups dikt ligger det er sår ensomhetsfølelse (Jeg er det dikt som ingen skrev), mens I Dahles dikt vil jeg si at kjærlighet og skyldfølelse er mer sentrale temaer. Veldig vesentlig for Dahles dikt er selfølgelig den bevisste billedbruken - hun har gitt selve diktet menneskelige trekk for å fremheve skyldfølelse eller smiske-poenget.

Forskjellene ved disse to diktene viser tidelig at det finnes mange måter å ta i bruk lyrikk på, og at hver dikter gjerne finner sin stil. Et annet viktig poeng er at disse diktene er skrevet i henholdsvis 1939 og 2008 og det har antakligvis også sitt å si.

Bilde: brijan på Flickr.com

The art of Bongo

Alle som har lest Doppler har et forhold til elgkalven Bongo. Dan han blir nødt til å gi husly i teltet etter at han dreper moren, og som etterhver viser seg å bli Dopplers beste og mest trofaste venn. Han kaller elgen Bongo etter sin far, ikke det at Dopplers far het Bongo, men likevel...

Noen får sanger på hjernen, mens jeg får elger. Jeg har aldri påstått å være normalt skrudd sammen. Den sisten tiden, mens jeg har jobbet med særemne, har omtrent alle udefinerte ting jeg ikke evnet å sette navn på i øyeblikket rett og slett blitt til en Bongo. Naturlig nok. Det samme har skjedd med de firbente som er en del av min merkelige familie.

Vel, vi googlet Bongo i går og jeg endte i krampelatter og fosterstilling på gulvet. Bongo er faktisk er dyr, en type antilope, du finner de i Kenya og tøffere saker skal du lete lenge etter!


Bildet er lånt herfra.

Fordi særemne er en fin fyr

Hei bloggen. Hei. Jeg føler meg litt latterlig. På tide å børste støv av merkelige steder i cyberspace igjen. Dette er litt som å møte en gammel bekjent du ikke har møtt på årevis og dere har egentlig ikke så mye å snakke om lengre. Siden jeg er fint lite selvhøytidelige skal nok det gå likevel. Jeg kan fortelle han hva jeg har gjort i dag.

Det er ikke til å legge skjul på at jeg har dratt spenning til et nytt nivå. Vi har hatt studiedag, og jobbet med særemne. Jeg har valgt en problemstilling som omfatter moderne nordiske forfattere og flinkhetskultur. Bøkene lurere du? Harens år av Arto Paasilinna, Doppler av Erlend Loe, Vokteren av Andreas Roman og Muleum av Erlend Loe. Og jeg har lest. Jeg har lest, funnet såkalt sekunderlitteratur, og skrevet kladd. Alt om hverandre, det er litt sånn jeg jobber. Hulter til bulter. Det føles deilig å komme i gang. Jeg har fått gjort endel og ja - jeg jobber bedre når jeg ikke er sosial. Sånn er jeg bare.

Bilde: Eric Phillips på Filckr.com